Etter en lang natt på flyet med mellomlanding i Amsterdam, ble vi hentet på flyplassen i Nairobi av Kirsten og Daniel (Daniel er lederen for Flamingo Safari og utdannet guide - han var sjåføren vår på hele turen - se bilde av han nederst).
Vi kjørte rett til Deaf Aid kontoret og leverte fra oss alle koffertene med klær og utstyr vi hadde samlet inn. Det var 6 store kofferter og ennå litt til. Vi fikk så en omvisning på Deaf Aids kontor, og fikk hilse på en klasse som hadde voksenundervisning/datakurs på døvespråk. De presenterte seg for oss, og vi fikk alle nye "døvenavn" fra dem.
Så dro vi for å kjøpe stoff til de som ville ha noe sydd hos skredder - vi valgte selvfølgelig kona til Daniel som har en stoffbutikk i en lokal "handlegate". Her myldret det med folk overalt. Det lå skur på skur (som var butikker) nedover hele gaten. Luften var fylt av støv og eksos, og lukten krevde en viss tilvenning. Ferden videre gikk til Karen Blixen museet og etterpå spiste vi en kjempegod lunsj på Karen Blixen coffee farm. Etter lunsj, dro vi til en sjiraff-park og Kari Ann ble meget betatt av den ene sjiraffen (se bildet under). Det var tårer i øynene hennes når vi måtte dra. På kvelden dro vi til Scripture Mission for innlosjering. Scripture Mission har enkel standard og middagen denne kvelden var seigt geitekjøtt. Maria klarte seg med bare potetene (he he he)... Siden vi nesten ikke hadde sovet på nattflyet, ble det en tidlig kveld i seng.
Etter enkel frokost, møtte vi opp på Deaf Aid's kontor for et kort info-møte. Lederen av Deaf Aid Kenya, Jean-Claude (se bilder lenger ned) informerte om hva de gjør for de døve og hvordan de integrerer de døve i samfunnet.
Etterpå dro vi til "det grønne huset" i Kiberaslummen. Huset var virkelig en liten grønn oase for barna som var så heldige å få være der. Bak høyt gjerde og stor port med dørvakt lå det lille grønne huset. Her var det ca 25 barn som kom hver dag for skoleundervisning. De nye barna måtte læres det meste, alt fra å bruke vannklosett til å spise med kniv og gaffel. Da vi kom, ble vi tatt imot med åpne armer, klemmer og "sang" ( ... dvs. barna klappet og danset i takt når lærerne sang). Vi spiste skolemat sammen med ungene, og mens de gjorde seg klar for en ettermiddagshvil, lurte vi oss ut i bakgården og la ut alle lekene vi hadde tatt med oss fra Norge. Maria og Ken danterte de ut over lekestativene, mens andre barn fra slummen hang over gjerdet og ville gjerne ha...Når de døve barna fikk komme ut til oss og så alle lekene, ble det reneste julaften. De stormet fram med smil og latter og det ble litt konkurranse om de største lekene, men det roet seg etterhvert og de delte broderlig etter en stund.
Etter "det grønne huset", fikk vi lov til å bli med på hjemmebesøk i slummen til en av guttene, Farahn. Kiberaslummen er Afrikas neststørste slum, og det gjør et sterkt inntrykk å gå gjennom disse "gatene"... Vi fikk instrukser om ikke å ta direkte bilde av noen der inne, da de selvfølgelig kan føle dette som støtende. Vi måtte heller ikke stoppe opp, bare gå rolig videre. Vi fikk masse oppmerksomhet hele veien; folk stirret og barn ville hilse og følge etter oss. Det var lyder, lukter og syn en bare må oppleve. Så ble vi ønsket velkommen inn hos familien til Farahn. Det var et lite mørkt rom avdelt med et tøystykke til soverom og "kjøkken". To krakker, et bord og en liten sofa var det de hadde i stua, men de var stolte av å vise frem hvor fint de hadde det ifht da Marit (fra Deaf Aid Norge) hadde vært der for 3 mnd siden... Som takk for at vi fikk besøke de, fikk de en eske med matvarer verdt ca 50 kroner. De kunne nesten ikke tro sine egne øyne. Det var nok ingen av oss som ikke hadde tårer i øynene når vi gikk derifra. Dette var sterkt å oppleve.
På kvelden dro vi inn til sentrum av Nairobi og spiste på en restaurant som het "Big Tree Restaurant" - navnet fordi det vokste et stort tre midt i restauranten.
Høytidelig dag i dag: vi reiste sammen med Marit og Jean Claude til tomten der skolen skal bygges for grunnstensnedlegging og seremoni. Vi hadde også med oss et par av barna fra "det grønne huset", Faith og Maxwell. Tomten lå på et (i dag) øde og tørt sted, men det er planlagt mye nybygging i området, blant annet flere internatskoler (bygget av både andre organisasjoner og kenyanske myndigheter). Grunnstenen ble lagt ned av Maria, Kirsten og de 2 barna. Siden tomten opprinnelig var eid av masaier, kom det 6 masaier for å velsigne jorden og skolen for oss og overrekke jorden fra masaiene til de døve barna. Velsignelsen og overleveringen besto blant annet i masaisk dans og sang. Som dere kan se på bildene, ble også vi "ikke-masaier" med på dansen.
På bildet øverst til venstre er Jean Claude han som sitter til høyre for Maria (med blå skjorte)
Etter den høytidelige seremonien, satte vi kursen mot en strutsefarm: Masai Ostrich Resort, hvor de fleste i gruppen spiste strutsekjøtt, mens andre i gruppen nøyde seg med å ri på struts (Kari Ann, Sara og Maria var den tøffe trioen som red på de ville beistene)... Vi vet ikke hvem som var mest skjelven etterpå...oss eller strutsene. Til info: en struts blir mellom 2 og 3 meter høy og den kan veie alt fra 65 - 130 kilo. En struts` hastighet på land kan gå opptil 72 km/t)...
Kari Ann på struts (ikke det at bildet egentlig trenger en forklaring)Vi kjørte så tilbake til Nairobi og kvelden ble avsluttet med kalde øl/drinks på Zimba Bar (Zimba betyr løve på kenyansk).
Startet grytidlig med kursen mot Nakuro. Kjøreturen som går langs store deler av Rift Valley, tok ca 2 1/2 time og bød på frodig og grønn natur over daler og fjell. Rift Valley er ca 6 000 kilometer lang og strekker seg fra Syria i nord og helt ned til Mosambik i sør. I Rift Valley har man funnet det forskere i dag tror er rester av de første mennesker på jorden.
Vi sjekket inn på Merica Hotel i Nakuro og gjorde oss klare til vår første wild life safari på Lake Nakuro. Denne nasjonalparken og innsjøen er bl.a. kjent for sine mange tusen røde flamingoer, men det manglet ikke på andre ville dyr der heller. Vi ble møtt av masse pippi-apekatter allerede før vi kjørte inn i parken, og inne i parken så vi apekatter, bavianer, sjiraffer, svarte og hvite nesehorn, impalaer, dik dik, villsvin, flamingoer (i tusentalls), maribu storker, pelikaner, bøfler, sebraer, hyener, sjakaler og endelig...en LØVE. Denne lå og sov under et tre ca 70 meter fra oss, og det var akkurat på tampen av dagen før vi skulle ut av nasjonalparken, så vi følte oss svært heldige og priviligerte som hadde fått opplevt og sett så mye allerede på første dagen. Vi avsluttet dagen med en bedre buffet på hotellet. Siden vi var oppe så tidlig hver morgen, så ble det ikke noe særlig natteliv å skryte av (Maria stakkar, måtte legge seg mellom 22 og 23 hver kveld:-))
Søndag 26.07.09
Nok en grytidlig start på dagen: vi skulle nemlig få med oss soloppgangen inne i nasjonalparken. Det var så vidt vi kom inn uten å måtte betale nye billetter, men heldigvis ordnet det seg i et vaktskifte. Vi kjørte litt annen rute på dag 2, og så enda flere dyr. I dag fikk vi også se en ung hannløve på nært hold. Han lå og sov på en liten knaus 20-30 meter fra veien og til å begynne med hvisket vi til hverandre for ikke å vekke han, men så fant vi ut at vi ville ha han våken, så vi ropte og prøvde å vekke han uten hell... Av metodene vi forsøkte, var blant annet "VOFF VOFF" og "komme da, puuuuusen... puuuus pss pss pss" og diverse andre lyder og litt plystring. Men ingenting bet på denne trøtte karen, så vi fant ut at joik måtte være tingen. Vi joiket og joiket til han, og det hadde han tydeligvis ikke hørt før, for da våknet han, reiste seg opp og kom nærmere og nærmere oss for å sjekke hva slags galninger dette var...hehe. Han kom helt inn til bilen og lusket videre over veien, og borte ble han. Noen i gruppen synes dette var ubehagelig nærme - denne personen ble kåret til "turens pyse" (vi liker ikke å nevne navn ha ha ha)
litt morgengretten, denne her... joik er ikke for alle:)Så dro vi tilbake på hotellet for en rask frokost før vi skulle ut på langtur: neste stopp var nemlig Kisii. Mer eller mindre velutviklet vei og landskapet varierer veldig fra helt tørt til grønne daler med kaffe- og teplantasjer. Når vi ankom Kisii, ble vi tatt imot av en av Deaf Aids ansatte på ressurs-senteret som Deaf Aid har åpnet der, Joseph. Han tok oss med til den døveskolen som Marit var på første gang hun var i Kenya - Gianchere Døveskole. Dette er en "typisk kenyansk" døveskole, og det ble en meget sterk opplevelse. Her var det fattigslig og dårlig og barna manglet det aller meste. Det var 125 barn som bodde på internat der; jenter og gutter i hver sin "sovesal" hvor de lå på dårlige madrasser og manglet mygg-netting. I en liten koffert nede ved fotenden av hver enkelt seng var alt de eide og hadde. Men barna smilte og var glade og stolte over det lille de hadde. Huff, for noen kontraster vi opplever.
Hele Kisii var tydelig en fattig by. Det var fullt av mennesker overalt, og lite moderne. Vi lå på det beste hotellet i byen, og selv det var dårlig etter vår standard. Badegulvet var vått fordi sisternen lakk, og vinduet hadde en glippe på 5 cm på glasset... midt i malaria-land. Vi sloss med myggnettingen hele natten (selv om den også var full av hull...) Og vi klaget og klaget... mens tankene går til de barna på Gianchere døveskole... de klaget jo ikke.
Vi kjørte tidlig fra hotellet i Kisii for heller å komme til Kisumi og et bedre hotell. Her var også lanskapet frodig gjennom te- og kaffe-plantasjer. Kisumi ligger ved den kjente Victoria Lake. Endelig kom vi på et hotell med bra standard og svømmebasseng igjen. Vi hadde så langt på turen ikke hatt tid til å nyte solsengene og bassengene, så nå bestemte vi oss for å endre programmet litt, slik at vi fikk en ekstra natt her og ha litt "avslappende" ferie. Etter noen timer på bassengkanten, stelte vi oss og dro inn til byen på et pizzasted. God pizza og noen Tuskere (kenyansk øl) etterpå, dro vi på hotellet og la oss.
Arne (pappaen til Maria) sjekker bassengtemperaturenNoen ville ligge på bassenget i dag, mens andre var oppe i otta for å få med seg soloppgangen på Viktoriasjøen.
Maria, Ken, Kirsten, Kari Ann og Daniel dro i mørket ned til havna og møtte Tom og Daniel (en annen Daniel) som tok oss med på 4 timers guidet tur på Viktoriasjøen og gjennom mangroveskogen. Tom - vår eminente guide - er miljøverner og Viktoriaekspert (det han ikke kan om dyr- fugl- eller naturlivet rundt Viktoriasjøen er ikke verdt å vite) og han fortalte engasjerende om det hele. Soloppgangen var utrolig vakker. Vi fikk hilse på fiskere som hadde vært ute hele natten og fisket. Vi så flodhester som lå og duvet i vannskorpen, og et utrolig flott fugleliv. Vi kjørte også inn til et fiskemarked. Så gikk vi i land og gikk gjennom en liten landsby der vi fikk se inn til en familie og lære litt om hvordan de bor og lever. Vi kommer til å holde kontakt med guidene Tom og Daniel.
Resten av dagen var vi ved bassenget og vi bare måtte tilbake til det pizzastedet i byen på kvelden.
Onsdag 29.07.09
Laaang kjøretur fra Kisumu til Maasai Mara (nasjonalpark og enormt stort masaiområde - masaiene er nomader).
Sara - som de siste dagene hadde vært litt magesyk, ble dårligere og siden vi skulle kjøre gjennom Kisii på veien, stoppet vi innom et sykehus der. Som nevnt over, så var dette en fattig by og det bar også sykehuset preg av. Sara kommer raskt inn til legen, og skal videre på laben for å ta prøver, men siden strømmen har gått, ble det venting ..... og venting ...... og venting. Etter nesten 2 timer, kommer endelig strømmen tilbake, og etter mye om og men, blir hun diagnosert med malaria. Vi er noe tvilsomme til den diagnosen (vel vitende om at leger her nede ofte sier malaria når de ikke finner hva annet det kan være), men hun får nå i hvert fall massevis av medisiner mot malaria.
Turen fortsetter mot Maasai Mara og den siste timen er på en så humpete vei at vi finner det svært merkelig at bilen kan tåle dette. For stakkars Sara er nok dette noe av det verste, men vi kommer nå frem til leiren akkurat før mørket (og det var flaks, for det hadde ikke vært lett ... kanskje til og med umulig... å finne frem etter solnedgang).
Vi ble møtt at masaier i teltleiren og installert i teltene (teltene er fine og nye med myggnetting på alle "vinduer", vannklosett, dusj med varmtvann og det hele) ... og lys inne i teltet fra 19 -22. Vi fikk streng beskjed om å holde oss inne i leiren da det kan være ville dyr nokså nært til leiren etter mørkets frembrudd. Etter vi hadde lagt oss og stillheten hadde lagt seg over leiren (litt etter klokka 22), begynte vi å høre masse lyder, og en elefantfamilie som holdt til i nærheten vekket oss på natta. Det var heldigvis vakter rundt campen hele natten som gikk med spyd og fakkel, så vi kunne føle oss trygge... sa de (he he he)
Solnedgang i Maasai MaraTorsdag 30.07.09
Maasai Mara nasjonalpark kan nesten ikke beskrives med ord. Og det å være her under migrasjonen - med så mange hundretusener av ville dyr - det oppleves nesten som uvirkelig. Idag var vi også på en aldri så liten "fotsafari" (jada, vi hadde med oss guide med skarpladd gevær) OG vi krysset grensen til Tanzania med noen få steg (over på Serengeti).
Så geparder i dag - så nå kan vi krysse av for "the big five". Geparder er visst sjenerte vesener som ganske ofte glimrer med sitt fravær, så dette var sjeldent og utrolig morsomt å få med seg. Vi har blitt fortalt av en nær (og troverdig) kilde (Kirsten) at til tross for utallige safarier, så har hun ikke sett geparden enda, så hun følte det som litt "urettferdig" at vi skulle få oppleve dette på vår første safari, men men... Til info: geparden er verdens hurtigste pattedyr og kan trolig oppnå en fart på ca 110 km/t (den høyeste farten som er dokumentert er 102,4 km/t), men jeg stoler på "forskernes antakelser" om toppfart. Slekten "geparder" er en søsterslekt til pumaen. Det sies at den er sjenert, men de to som vi "traff på" så ut til å nyte rampelyset. Til tross for ca 20 biler på det meste, så slanget de seg på en liten knaus rett foran øynene våre, strakk seg litt, kvesset klørne på et tre og lekte litt med hverandre. Vakre dyr!!!
Da vi kom tilbake til campen, spiste vi middag i middagsteltet og tok noen øl og drinker med sjefen på Sunshade Camp. Han og Daniel fortalte en del om den kenyanske kulturen og kvinnesyn (og maasai-tradisjoner) - Maria hisset seg litt opp, diskusjonen ble tildels høylydt, men absolutt lærerik og interessant, og til tross for ulike synspunkter, kom vi til en viss enighet og la oss som gode venner alle sammen.
Fredag 31.07.09
Morgensafari i Maasai Mara - i dag så vi en hel løvefamilie: mor, far, to nokså nye løvebarn, mange eldre løvebarn og ikke minst en trøtt bestefar som lå i gresset og sov. Vi sto i over en time og glodde på disse herrrlige dyrene, og man kan ikke annet enn å gape over hvor majestetiske og mektige de er. Ikke later det til at menneskelig tilstedeværelse plager dem nevneverdig heller... Kanskje ikke så rart siden de ikke har noen naturlige fiender og dermed er "sjefene" i parken.
Mor, far (sover i bakgrunnen) og to babyerPå ettermiddagen setter vi kurs mot Nairobi - dette er vår siste kveld. I Nairobi skal vi møte Kirsten, Helge (mannen til Kirsten som har vært i Kenya i to uker for å jobbe med bygging av grisehus til bruk i fremtidig biogassanlegg på skole), Fredrik (Kirsten og Helges "assistent" - som har vært der i ti uker og jobbet med bygging av grisehus), Jean Claude (leder av Deaf Aid Kenya), hans kone Shiroh (som også jobber for Deaf Aid), Marit (leder av Deaf Aid Norge) og hennes nye volontør på Carnivore Restaurant. Jean Claude har også med seg mammaen sin som er på besøk fra Togo. Koselig avslutning på en innholdsrik tur.
Lørdag 01.08.09Daniel henter oss på Scripture Mission klokka 5 og kjører oss til flyplassen. Det er alltid trist med avskjeder - og især avskjed fra en så koselig, flink og morsom mann som Daniel. Han var en super safariguide, men ikke minst ble vi venner med han. Vi gleder oss til å se han på besøk i Norge i mai 2010. Inntil videre ønsker vi han all lykke til videre med videre oppbygging av virksomheten i Flamingo Safari og markedsføringen.
Daniel varmer en norsk frossenpinn på en høyde med utsikt over bittelitt av Rift Valley.Avsluttende kommentar:
Å lande på norsk jord sent lørdag kveld, var nydelig. Her i Norge har vi ingenting å klage på. Og èn ting er helt sikkert: vi er ikke de samme menneskene etter denne turen. Man kan ikke reise hjem fra "Meaningful Safari" uten å ha med seg både erfaringer og visdom i kofferten. Måtte du som har lest dette, også få anledning til å være med på en safari med mening. Neste tur går av stabelen i påsken 2010:)
Tirsdag 28.07.09
Mandag 27.07.09
Lørdag 25.07.09
Fredag 24.07.09
Torsdag 23.07.09
