Takk
Jeg vil starte med å takke alle givere. Vi er kun tre uker++ etter lansering og "nyabondo-gjengen" teller allerede nesten 50 medlemmer. Det betyr at utenom fagforeningene er vi den største "gruppen" på jobben som har en felles plattform og en felles drøm: nemlig å sørge for at 96 døve barn fra slummen i Nairobi skal få en skole å gå til hvor de kan lære seg et grunnleggende språk og grunnleggende ferdigheter slik at de kan utdanne seg og skape seg et verdig liv.
Vi takker også Jordan for tannbørster til barna. Jordan har besluttet å donere bort nesten 100 tannbørster slik at alle elevene som skal gå på Nyabondo Døveskole skal få hver sin tannbørste. Vi setter pris på generøsiteten og vet at barna der nede vil bli henrykt over denne flotte gaven.
Hvordan få med flere?
Vi startet dette prosjektet med en drøm om å få med flest mulig av våre kolleger på nyabondo-prosjektet. Nå begynner den virkelige jobben: det å bli flere. De som kjenner meg godt, vet at jeg har følgende motto: "The impossible I can fix straight away. Miracles take a little longer". I dette mottoet ligger nettopp essensen i det vi sammen skal gjøre. Vi vet at det ikke er gjort på et øyeblikk å samle en hel arbeidsplass og få alle til å enes om èn sak. Og vi vet at jobben med å samle folk kommer til å ta tid. Vi vet at "prosjekt nyabondo" må komme inn under på huden på folk før vi kan se de store resultatene. Og vi vet at noen ser på det som et mirakel om vi får det til i det hele tatt. De menneskene kjenner meg dårlig. For umulig er det i hvert fall ikke. Mirakler skjer hver dag. Det skjer et mirakel når man velger å sette sitt eget til side for å hjelpe en som har behov for hjelp. Det skjer et mirakel når man kan strekke ut hånden til en som ikke kan løfte seg selv ut av gropen. Og det skjer et mirakel når mange mennesker går sammen og bestemmer seg for å gjøre noe i fellesskap. Dette kommer jeg litt tilbake til på slutten.
Over til litt av det som har skjedd, skjer og skal skje fremover:
Besøk fra Kenya og intervju med Skattebladet
Torsdag 14. mai hadde vi besøk av Deaf Aid v/ Marit Kolstadbråthen og døvelærer Patrick fra Kiberaslummen i Nairobi. Vi spiste lunsj og Patrick fortalte (via tolk) om førsteinntrykket av Norge og nordmenn, samt om planene for de to ukene han skal være her. Han skal bl.a. feire 17. mai i Bergen og det gledet han seg veldig til. Han fortalte også om stor takknemmelighet for hjelpen som de får fra Deaf Aid ? den har vært uvurderlig.
Vi ble også intervjuet og avbildet til en artikkel om ?prosjekt nyabondo? til Skattebladet.
Første Safari med Mening allerede i juli
I juli er både Kirsten, Kari Ann og jeg i Kenya. Vi skal besøke skoletomta og legge ned grunnsten, dra på hjemmebesøk i slummen, se litt av Deaf Aids arbeid og besøke deres "fasiliteter" der nede. Vi kommer nok til å møte flere av de barna som skal gå på "vår" skole. I tillegg skal vi på en ?wild life safari? i to nasjonalparker, samt Lake Viktoria med sin berømte røde solnedgang. Unødvendig å nevne kanskje at vi gleder oss så masse at vi holder på å sprekke. Når vi kommer hjem, så skal dere få alle historier og se alle bilder:)
Besøk fra Kenya + kulturkveld
I slutten av august/ begynnelsen av september, så kommer lederen av Deaf Aid Kenya, Jean Claude, til Norge. I den forbindelse skal vi arrangere en kulturkveld for alle medlemmer og andre som vil delta, men dato og opplegg på denne kommer vi tilbake til. Vi jobber for tiden med noe som kan bli et riktig så stort "sukkertøy" i den sammenhengen, men som alltid ellers, så kan man ikke selge bjørnen før noen har skutt (eller hva det nå heter?)
Andre aktiviteter som skjer ifbm nyabondo
Noen av kollegene våre har satt i gang med strikking av sokker til barna (husk Kenya kan være nokså kaldt på kvelder/netter), noen har satt igang med klesinnsamling (jeg har allerede fått to poser med klær) og noen samler inn "gamle" forballdrakter/sko fra fotballlag.
En god kollega, Jeanette Cappelen Solvang, lager hjemmelagede kort (takke-, bursdags-, bryllups-, konfirmasjonskort osv) som hun donerer inntekten av til prosjektet.
Så paralelt med "verving" av faste månedlige "pengemedlemmer", så skjer det smått og stort rundt omkring og vi mener at det er en viktig del av bevegelsen vår mot et samlende bistandsprosjekt.
Likevel kan vi ikke understreke nok at selvfølgelig så bygger ikke skolen seg selv uten penger: vår "primære" inntektskilde må (og bør... av forutsigbarhetshensyn) være de faste giverne, så vi må ha mye fokus på å "formere oss". Jeg bruker dette uttrykket litt humoristisk, så misforstå meg rett...
Fra og med fredag 15. mai blir jeg og Kirsten Underland borte en periode. Jeg skal ta en økonomieksamen på Blindern og tar derfor nesten tre uker fri for å lese. Kirsten skal reise til Afrika og jobbe hele sommeren. Det betyr at prosjektet får en litt "lavere intensitet" i 3 uker, men prosjektet blir på ingen måte "borte". Kari Ann Årseth og vårt nye prosjektgruppemedlem, Wenche Netteberg blir å styre skuta i denne perioden.
17. mai
Avslutningsvis: jeg håper dere alle hadde en riktig fin 17. mai-feiring. Det er nettopp på sånne dager - hvor vi feirer hvor godt vi har det med våre friheter, muligheter og grunnleggende komforter - at vi bør tenke litt på de som ikke har det så godt. Jeg tenker på Arnulf Øverlands "man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv...? - så når jeg vaiet flagget i vinden og skålte med mine kjære familie og venner på nasjonaldagen, så sendte jeg noen tanker til de som lever i urettferdigheten som vi så lett slipper unna.
Det ER ikke bare Ole Gunnar Solskjær som kan bygge skole i Afrika - vi KAN også og vi skal!!!
Vi har som mål å bli 200 faste givere innen slutten av året Og nå skal jeg komme med en oppfordring som jeg håper dere leser med litt humor (men likevel skjønner alvoret mellom linjene): Nå vi jeg at dere skal gjøre som kaninene - gå ut og formèr dere. Husk at kaninene er så mange fordi de har det så gøy, men de har det også gøy fordi de er så mange. Og sånn vil jeg at nyabondo-gjengen skal bli: vi skal være en glad og stor gjeng som drar med oss de andre på moroa. FORDI det er moro å gi.
Man blir rikere av å hjelpe andre til å hjelpe seg selv enn å hjelpe seg selv til å bli rikere!
Så nå vil jeg du skal sende en invitasjon til minst èn kollega som ennå ikke er ?nyabondifisert? og spørre... Vil du også strekke ut hånden din til noen som trenger hjelp?
Mvh Maria, prosjektleder nyabondo
